Første dag av Motvind-festivalen 2019

Kun noen minutter ut i Sofia Jernberg (vokal) og Mette Rasmussens (altsax) første improvisasjon kommer jeg til meg selv etter å ha vært en tur i sonen. Jøss, allerede tenker jeg. Dette lover bra. Rasmusens sirkelpust og langtrukne toner delvis i kontrast, delvis i harmoni med Sofia Jernbergs ufattelige stemme er lett å bare forsvinne inn i. Det er humoristisk, gravalvorlig, teknisk brilliant og ekstremt følsomt. To improvisasjoner på tilsammen førti minutter og raus applaus salen.

Sofia Jernberg og Mette Rasmussen

Etter å ha kommet halsende for å rekke første konsert har jeg tid til å ta inn rommet litt. Tablas som ventemusikk, tepper hengt ned fra galleriene og planter på scenen. Dette er jo umiskjennelig Victoria, men kanskje enda litt lunere enn vanlig. Kontrasten større til verden der ute etter å ha småjogget slalåm mellom alle turistene på Karl Johan en knapp time før.

Les Filles De Illighadad

Jentene fra Illighadad i Niger inntar scenen. Adidas-stripene jeg syntes jeg skimtet på galleriet da de småfniste under Jernberg/Rasmussen er byttet ut med mer festpregede kjoler og buksedresser. En rytmegitarist bak på scenen, og foran én korist med vanntromme til høyre, én korist midt på scenen og en vokalist/”lead”gitarist til venstre. Med en fascinerende deling av arbeidsoppgaver: De to sistnevnte bytter plass et par ganger under konserten, men hele tiden er den som spiller riffene på gitar også hovedvokalist mens den andre bare korer.

De drar i gang første låt men en lavfrekvent summing henger i rommet og utløser nervøse blikk både i salen og på scenen. Men det jobbes på miksebordet og lettelsen i ansiktene der oppe da ulyden forsvinner er smittende. Endelig kan vi senke skuldrene! Vi forstår ikke et ord, men vi gynger med til den monotone grooven som oppstår mellom vanntrommens en, to, tre, firr og rytmegitarens entotrefirrfemseks, entotrefirrfemseks (trioler?). Folk danser borte ved baren.

Låtene er like, men forskjellige. Kapoen på riffe-Straten står på fjerde bånd gjennom hele konserten og rytmegitaristen ser ut til å holde seg til de samme akkordene gjennom hele timen. Ett tempo, en toneart. Monotoni i monotonien. Mot slutten er det som de mister litt piffen. Litt mindre fokusert, vanntrommisen må ta klubba i venstre hånd og ta hoftegrep med høyre. Så, brått er det slutt. De vinker, vi klapper. Og Evan Parker, som så langt har sittet stille på et bord rett ved baren med et svært godt brukt sopransaksofonetui på fanget, kan innta scenen.

Evan Parker

Parker gjør tre improvisasjoner. Den første er en eneste lang sirkelpust med kaskader av toner på over ti minutter. Det er helt ubeskrivelig. Tid og sted flyter inn i hverandre, opphører, jeg vet ikke. Teknisk er det jo vilt imponerende, men tilstanden man havner i overskrider alle tanker om teknikk og musikk. Parker hadde fortjent det lengste avsnittet, men jeg har ikke ordene rett og slett.

Jim White og Giorgos Xylouris

Før Xylouris White rydder festivalledelsen et lite dansegulv og drar selv i gang dansingen fra første anslag. Herregud så gode de er. Herregud som samspilte de er. Herregud så harde de strengene på den lutten høres ut. Det er så schvær lyd. Jeg må opp fra stolen selv, nytter ikke å sitte til dette. Xylouris stemmer ned et av strengeparene bortimot en oktav (ja, strengene må jo være sjukt tjukke) til en låt og opp igjen mens han spiller seg over til neste. Jim White introduserer en låt som 900 år gammel, men den føles eldre. Minnene fra Kreta-tur som 10-åring, følelsen av historiens vanvittige dimensjoner stående foran restene av Knossos og lyden av bouzokimusikk på tavernaen på kveldstid. Den imaginære lukten av svidde okselår nede i fjæra da jeg leste Odysseen i fjor sommer. Herregud for et kulturland Hellas er. Herregud for en konsert. Herregud for en festival.

Advertisements

Svenske tilstander

Vi pleier å starte sommerferien vår på en svensk øy. Vi ankommer med jobbinnspurtens stressa tempo i kroppen, men etter et par dager forsvinner alt det fordi den øya er er et sånt sted hvor stress ikke finnes. For et par år siden husker jeg godt at uroen slapp på dag to: Jeg var på en liten joggetur, rolig tempo gjennom skiftende landskap. Inn i furuskogen hvor stammene knirket av en liten kuling der oppe i toppene, og så – det alltid like magiske øyeblikket – ut av skogen, opp en liten kneik der landskapet plutselig åpner seg, synet av havet og kulingen rett i ansiktet som blåste alle anspente tanker om jobb langt avgårde.

Det åpne landskapet. En uke i året. Sånn at sjelen kan få ro.

I de drøyt ti årene siden jeg virkelig ble introdusert for Ulf Lundell hadde jeg knapt hørt på “Öpna landskap”, men der og da traff den meg. Det som mest hadde fortonet seg som en ihjelspilt klisje var jo egentlig… sant?

Dette øyeblikket dukket opp i minnet da jeg hørte på platen Skisser som Lundell plutselig ga ut i januar 2018, til tross for at han egentlig la opp som artist i 2015. Plata er en samling 27 nye, røft innspilte låtideer med kun kassegitar og vokal. I en av disse, “Sanning är et udda tal”, forteller han om hvordan en venn fortalte at han hadde vært vitne til en nazimarsj i København hvor nazistene sang “Öpna landskap”, men med endret tekst, og Lundell selv undrer seg over hvordan den låta har endt opp der. For ordens skyld: Det er ingenting i originalen om den hvite rases overlegenhet, men derimot om hvordan jeg-personen trives best i fred og frihet.

Det er fristende å le av det paradoksale i at nazister velger en låt som har ordet åpen i tittelen, men det er ingen grunn til å le av disse kreftene som styrker seg urovekkende mange land for tiden og hvordan vi vrir og vender på ord og innhold for å få det til å passe med deres mørke agenda. Også her til lands, hvor vi hadde en justisminister som malte fanden på veggen med begrepet svenske tilstander og omsider måtte gå av etter å ha lagt ut reinspikka ytre høyre-retorikk på Facebook. Hun gikk riktignok ikke fordi sjefen hennes satte ned foten, men på grunn av vissheten om at hun ville bli felt av opposisjonens mistillit. Det er åpenbart guffent med marsjerende nazister i København, Kristiansand eller hvor som helst, men det er på mange måter langt mer skremmende med en statsminister som ikke tar et tydelig avstand fra beslektet retorikk fra et medlem av regjeringen.

Dette med musikk og politikk var også et tema oppi essaykverna under sykkelhjelmen der jeg suste nedover Uelandsgate, på vei til Motvind-festivalens første dag på Blå en fredag i begynnelsen av juli. På uteserveringen var det hetebølge og fotball-VM. Inne var det svalere og flere store navn fra de friere delene av jazzens omegn på plakaten, blant andre Kim Myhr, Torg og headlinere Mats Gustafsson/Thurston Moore.

Motvind-festivalen ble startet opp i 2016 “motivert av kjensgjerningen om etisk tvilsomme selskapers involvering i norsk kulturliv” og med vilje plassert samtidig som Kongsberg Jazzfestival. Et friskt pust av kompromissløshet i en en samtid hvor våpeneksport og olje sponser både kultur og idrett samtidig som vi daglig scroller forbi nyheter om krigens katastrofale følger og klimaproblemer. Denne økonomisk-politiske pragmatikken medfører en slags spagat man kan få mental lyskestrekk av, men vi mennesker er urovekkende gode til å leve med kognitiv dissonans.

Dissonant var også hovedattraksjonen Mats Gustafsson (barytonsax og elektronikk) og Thurston Moore (elektrisk gitar), men dissonant på den deilige måten. Gustafsson midt foran på scenen og Moore litt bak. Begge søkende, prøvende til å begynne med. Moores ukonvensjonelle akkorder oppå hvilke Mats Gustafsson jobbet gradvis hardere med den enorme barytonsaksofonen sin. Og så, plutselig, traff noen av Gustafssons dypeste, mest desperate raut min emosjonelle egenfrekvens eller noe annet som i alle fall åpnet tårekanalene mine så jeg plutselig sto midt på betonggulvet på Blå og gråt. Måpte og gråt.

I øyeblikket hadde jeg mer enn nok med å ta inn det som skjedde på scenen. Og umiddelbart etter konserten klarte jeg fremdeles ikke tenke på noe annet enn disse få sekundene med dyp, vrengt messinglyd som et isolert øyeblikk av magi. Men etter hvert kom jeg til meg selv og innså at det var flere lag med kontekst tilstede. Som for eksempel at ikoniske Thurston Moore sto og vevet ut umiskjennelige tepper av den fineste gitarstøy med den like ikoniske jazzmasteren sin. Kanskje Moores dissonante droning var en metafor for ubehaget man føler når høyreekstrem ordbruk normaliseres i offentligheten, og de voldsomme urbrølene fra saksofonen til Gustafsson resonnerte med et stillestående skrik av protest inni meg?

Jeg vet ikke. Men jeg tenkte noen måneder senere på linken mellom Thurston Moores tekstlinje «I believe Anita Hill» fra Sonic Youth-sangen «Youth Against Fascism» og støyen rundt innsettelsen av Brett Kavanaugh som høyesterettsdommer i USA nå sist høst. Anita Hill sto i 1991 frem og fortalte om overgrep begått av Clarence Thomas, daværende kandidat til et ledig sete i USAs høyeste domstol. I likhet med Kavanaugh-saken endte det med at Hill ikke ble trodd og Thomas fikk setet. Metoo-kaskaden i fjor åpnet for alvor øynene våre for omfanget av slike saker i hele samfunnet. I seg selv ikke fascisme som sådan, men det er noe som skrurrer alvorlig med et system som tilsynelatende systematisk tar den mektigste partens parti.

Ungdom mot fascisme. This Machine Kills Fascists. Det går en linje fra Woody Guthrie til Motvind-festivalen, fra visesang til fri improvisasjon. Det er ikke tilfeldig at det er i den frie musikken Motvind-festivalen har sitt utspring. Musikken er kompromissløs, både kunstnerisk og kommersielt. Når man ikke har gjort seg avhengig av et stort betalende publikum er man også friere til å fremme de standpunktene man vil.

De åpne musikalske landskapene som den frie musikken beveger seg i står som et motstykke til de trange rommene den høyreekstreme hatretorikken bygger seg inn i, blant annet gjennom nødvendigheten av å lytte til den andre. Samspill er empati. Og i tillegg, som metafor for hele kulturfeltet, er musikken som oppstår i improvisasjon istand til å absorbere alt som måtte komme. På samme måte er jo kulturen vår aldri truet, fordi den er både plastisk og resilient nok til å absorbere. De reaksjonære med sitt snevre kultursyn er engstelige med grunn, for det de tror på har ingen fremtid.

Helt på tampen av året minnet en annen svensk saksofonist meg på Gustafsson-øyeblikket et halvår tidligere: Mot slutten av Viagra Boys-konserten på John Dee i desember sto Oscar Carls og vrengte tenoren sin som en lang hale på livemonseret “Shrimp Shack”, mens resten av bandet (minus trommisen) hadde gått av. Isolert sett kanskje frijazz, men samtidig et helt naturlig klimaks på en fantastisk rockekonsert. Viagra Boys er ikke eksplisitt politiske, som for eksempel de lydmessig beslektede engelske bandene IDLES og Sleaford Mods, men de er i tekst, væremåte og ikke minst navn anti establisment på en tidstypisk 2018-måte. Det er ikke lenger anarki i UK som skremmer det etablerte (det klarer politikerne der borte selv si!), men resignasjon og impotens — narkorelatert eller ei. Farmasireferansen kan lett misforstått som noe macho, men er heller uttrykk for det motsatte.

Viagra Boys har kanskje gjenoppfunnet den klassiske saksofonrocken, men uten kjønnssterotypiene og de trange rammene? Gjort den til noe som er aktuelt igjen. Kanskje man kan si at Oscar Carls uttrykk i spennet mellom skamløst cheezy på “Just Like You” (en låt som med sin lek med perspektiver både innenfor og utenfor folkhemmets lune vegger er et slags sosialrealistisk svar på den romantiske lengselen i “Öpna landskap”) og den harde friimproen på “Shrimp Shack” live, gir en langt bredere forståelse av mannsrollen enn det den klassiske rockesaxen har tillatt?  

Ulf Lundells romantisering av kvinneskikkelsen har gjort ham til et lett mål for feministisk kritikk. Men det betyr ikke at det ikke er mulig å være både feminist og Lundell-fan. For det er så mye mer i låtene hans, for eksempel outsider-tematikken. Dessuten var han mer forbanna for noen år siden, roligere nå. Fortsatt engasjert, men litt mer avklart med alderen.

Lundell skal ut på sommerturne igjen i år, sikkert med det omtrent det samme deilige, trygge gubberockbandet som i 2015. Men tenk om, tenk om han i år hadde tatt med Viagra Boys som backingband, med Oscar Carls og Mats Gustafsson på saksofoner. Det hadde vært svenske tilstander verdt krigstypene, det.